Dette er en bildequiz med bilder fra hele Nord-Norge, hvor man skal finne ut hvor vi er. I denne sonen legges ut ett og ett bilde som alle kan foreslå svar på. Den som svarer riktig legger ut neste bilde. Har man ikke bilde å legge ut så ber man andre om å legge ut nytt bilde. Blir et bilde liggende lenge uten respons så oppfordres medlemmene til å legge ut pausebilder. Men glem ikke de ubesvarte bildene! VIKTIG: Legg inn svaret i bildeheadingen (med “N”, “T” eller “F” bak oppgaveløsningen – ut fra hvilket fylke bildet er i) og sett det på kartet når løsningen er kommet. LEGG BARE INN BILDER FRA FINNMARK, TROMS OG NORDLAND.

Til hjelp for å kunne grovorientere spørsmål og svar om hvor man er hen på kartet, har vi laget en regioninndeling for de tre fylkene. Disse fremgår av kartene under. Det går også an å enda grovere snirkle seg inn med spørsmål av typen: “Er vi nord eller sør for Polaren?”, “Nord eller sør for Lyngen?” e.l. Her følger også linker til noen gode kartprogrammer: Norgeskartet til Statens kartverk, og Finn.no sitt kartprogram, samt UT.no fra NrK og DNT

(grunnlagskartene er fra wikipedia)

Viser arkivet for stikkord minner

Det stunder mot jul gitt....

DSC 0265

Jeg har lyst til å dele noen juleminner med dere i NiB. Noen av dere har nok lest dem før, men jeg håper dere står han av likevel :-)

Minneboka

Da jeg begynte i første klasse, og var blitt stor jente fikk jeg, som alle andre utlevert ei blå ABC-bok med en hane på forsiden. Og inni var der vanskelige setninger som –”mor syr” og ”far ler”. Jeg fikk regnebok, kladdebok, skrivebok og tegnebok.

Jeg hadde ikke vært mange dagene på skolen før jeg oppdaget at det var en bok jeg slett ikke var i besittelse av, nemlig en minnebok. Alle jentene hadde ei sånn ei, ho Trine hadde ei med hester utenpå, ho Lena ei med blomster og alle de andre hadde, bare ikke jeg.

Jeg ville også ha en sånn bok som jeg kunne be vennene mine om å skrive minner i. Jeg hadde jo fått skrive i Åse sin, men det var før jeg begynte på skolen og visste at ”alle” hadde en slik bok. Det var før det, når jeg var liten, og ikke nå som jeg var skolejente og visste bedre.

Uansett hvor mye jeg maste og gråt så fikk jeg ikke noen minnebok. Mammas svar var alltid ”-det får du spare til”, -eller du får ønske deg en til jul”. Det var det mest urettferdige hun kunne sagt. Hvordan skulle jeg klare å spare til en sånn en, det kom jo til å ta evigheter før jeg hadde nok. Ja til og med jeg var helt ferdig på skolen, før jeg kunne eie en minnebok.
Og det der med å ønske seg, det virka jo ikke, det visste jeg vel, for det hadde jeg da prøvd tusen ganger uten hell. Hadde jeg ikke fått en lillebror kanskje, selv om jeg ønsket meg en ny hund. Og ikke hadde jeg fått fiskeboller til middag forrige torsdag heller. Nei det var bare oppskrytt fjas, denne ønskegreia.

Tiden mot jul gikk med raske skritt, sa de voksne. Jeg var nok ikke enig, det var jo en evighet igjen. Jeg hadde jo bare fått noen få små plastfigurer i adventskalenderen enda. En kamel, en hund, et juletre….og noen andre greier…..Ho mamma hadde tredde ei snor gjennom den lille ringen som var på hver lille figur slik at jeg ikke skulle miste noen, men at det var jul snart?, bare tull! Det var lenge til det. Selv om det lukta både den ene og den andre kakesorten i huset.

Minneboka var fremdeles bare et dypt ønske da julaften endelig opprant. Men jeg hadde egentlig ikke noe håp om at jeg skulle være så heldig at jeg skulle få en. Jeg hadde i all hemmelighet gått gjennom alle pakkene, når ho mamma og han pappa var i fjøsen, sett og klemt på dem alle og vurdert hva som kunne være inni de flotte papirene. Ikke en eneste av pakkene så ut til å inneholde noen minnebok.
Dette så ut til å bli en miserabel jul, jeg hadde bare et ønske til hva jeg skulle få til jul. Og det så ikke ut til at jeg skulle få ønsket mitt oppfylt. Og sånn som jeg hadde ønska meg ei minnebok, hardt og inderlig, hele høsten. Nei det var nok jeg som hadde rett, det virket ikke med slik ønsking, de kunne si hva de ville de voksne. Lett for dem å si, de hadde penger, å kunne kjøpe det de ønsket seg…….

Endelig var det klart for å åpne pakker. I mitt barndomshjem ble en og en pakke åpnet, og vi beundret alle det som ble pakket opp. Etter å ha pakket opp lestene fra Anna, strømpebukse fra mor og votter fra tante i Molde, var det en pakke fra søskenbarna min, ikke fra Gjøvik der alle har et syskjenborn, men fra Mo. En stor firkantet pakke, som var innmari lett. Lag på lag med papir ble fjernet, det skulle ho bestemor ha. Ho støk det og gjemte det til neste år. Langt om lenge var det bare en liten flat pakke igjen…..det kunne da aldri være…..? Da det siste papiret med dompaper og nisser var fjernet satt jeg igjen med ei bok, EI MINNEBOK. Med sommerfugler utenpå. Den var så fin, og den var min! Endelig var jeg ordentlig skolejente.

Resten av pakkehaugen var liksom ikke noe særlig, jeg hadde fått ønsket mitt oppfylt. Da alle pakkene var pakket opp satt jeg med en stor haug, etter datidens normer, med pakker. Og jeg var den lykkelige eier av hele tre minneboker. En som så ut som et hjerte, en med blomster utenpå og på hvert ark inni og den aller første, den med sommerfugler på.

Mamma fortalte etterpå, at da hun skulle se til oss ungene før hun la seg, lå jeg å sov med alle tre bøkene oppå hodeputa. Da hun skulle legge dem på nattbordet mitt, grep jeg resolutt tak i dem og protesterte kraftig.

Så hadde de rett, de voksne, ting kan virkelig gå i oppfyllelse, om en bare ønsker seg det sterkt nok……jeg vet det for jeg har prøvd….senere i livet også.

God førjulstid alle sammen

hyssssjjj han sover ……….